ROCKFEST 2010!!!

Aiaiaiaiaiai! Endelig er vårens vakreste eventyr tilbake, og alle som en eller annen gang har likt den frekke lyden av strømgitarer og ditto frekke primalskrik vet hva dette er. Vi snakker selvsagt om Norges eneste antifestival, selveste ROCKFEST, som i år går av stabelen for sjuende året på rad. Pga. en helt usedvanlig vrien logostikk så vi oss i år nødt til å spre arrangementet over ei uke, men dette innvirker selvsagt ikke verken på pris eller innhold. Se heller positivt på det; denne gangen får du nemlig muligheten til å slikke sårene etter første kveld, for så å komme knallsterk og opplagt tilbake til neste helg.

Tradisjonen tro er det totalt åtte band, og de er denne gangen hentet fra Kvaløya, Knoxville, Sjøvegan, Oslo, Memphis, Moss og Pittsburgh.

Og tradisjonen tro har Are Kleivan, master of rock’n’roll-art ceremonies, laget oss en fabelaktig og fjong poster.

Vi nevner årets line-up i fleng:

Torsdag 20.mai:

THE CONSIDERATE LOVERS

Dette femhodede rock’n’roll-lokomotivet har gått fra å være et svært lovende og raft orkester til å bli et fullendt rock’n’roll-band med så mye bra låter på samvittigheten at det tenderer til å være regelrett drøyt. I disse dager legger de siste hånd på verket på det som skal bli skive nummer to (etter den mææææget flotte «The End»), og ikke nok med det: Nå har endelig deres debutsjutommer kommet i posten fra Tyskland, og siden gutta er så forbanna stilige og snille venter de til denne kvelden med slippet av dette herlige vinylmesterverket, som attpåtil kun kommer ut i ultralimiterte 100x. Juhuuuu!

HARLAN T BOBO (US)

Memphis-mannen Harlan er en herlig skrue som høres ut som ei blanding av tidlig Lou Reed, den ustabile og høyst tvilsomme utgaven av Tom Waits og en skikkelig sint og mannevond Leonard Cohen. Han har spilt i lag med orkestre som Compulsive Gamblers, The Reigning Sound, Polyphonic Spree m.fl., og er fast følgesvenn på turneene til vår store mentor Jack Oblivian.

JP KEITH & THE ONE FOUR FIVES (US)

John Paul Keith er fra Knoxville Tennessee, sørstatssmåbyen som har gitt oss alt fra Chet Atkins til Quentin Tarantino og V-Roys, og ga i fjor ut det strålende albumet «Spills & Thrills» på velrenommerte Fat Possums underetikett Big Legal Mess records, en formidabel miks av r&r, country, soul, garasje, powerpop, swamp og et herlig anstrøk av Buddy Holly og Jerry Lee Lewis. Mannen er da heller ingen tusseladd, noe som lett bevises med at han tidligere har spilt i lag med Ryan Adams, V-Roys, The Nevers og Jim Dickinsons band Snake Eye. Jøje oss, for en helt!

JACK OBLIVIAN (US)

Herregud, hvor skal man starte? Vel, vi får prøve, og uten å skrive ei hel bok: Jack Oblivian var den ene hjernehalvdelen i både kultbandet The Compulsive Gamblers og i institusjonen The Oblivians, Memphis-bandet som forente garasjerock, gospel, blues, punk og soul opp i en annen sfære. Etter The Oblivians la inn årene i 1998 har deres status bare økt for hvert år som har gått, og de regnes i dag som vaskeekte foregangsmenn innen ny garasjerock, og har vært viktige i inspirasjonen av navn som The Black Lips, The Hives (som reiste ens ærend fra Stockholm til Memphis for å overvære bandets reunionkonsert i 2002), Jay Reatard og King Khan. Men det verste av alt er at soloskivene hans er helt makalause. Mannen skriver dritbra låter og fremfører dem med så mye pondus, fynd og klem at man jaggu meg skulle tro at han hadde tidligere hadde spilt i et av verdens beste garasjeband. Nei, faen, stemmer det. Det er jo akkurat det han har gjort. Og han (JACK OBLIVIAN!!!) skal avslutte denne kvelden på Blårock! HAHAHAHAHAHA! Det ER så gøy å tenke på!

Fredag 28.mai:

VISHNU

Bandet Vishnu har bestandig vist at de har masse talent. Bra rytmeseksjon, en sjeldent bra gitarist og en vokalist med noe så sjeldent som en ordentlig røst. Og de har vist at de behersker den vriene kunsten låtskriving. De har representert Tromsø som vinnere av Zoom og har turnert land og strand rundt, samt vist Tyskland hvordan rock skal fremføres. Greit nok og kjent fra før. Det som derimot er oppsiktsvekkende at de nå plutselig har tatt steget opp fra denne «godt skjult og bevarte skatten»-statusen og opp i landets Premier League hva angår suveren musikk fremført av folk med svart belte i kunstavarten mørk og briljant rock. Deres forestående skive «Outskirts Of Love» er nemlig et rystende bra album som kommer til å gjøre dem betydelig mer kjent utenfor Tromsøs bygrenser. Hvis ikke er verden dummere enn den noengang har vært. Se opp for eksklusive ROCKFEST-bestillingsverk og raffe coverlåter!

THEE MONO SAPIENS

Hadde Thee Mono Sapiens vært like gode på marketing og karrierestrategiske valg som de er på å lage låter og fremføre dem live, ville de etter all sannsynlighet ledet landet med ei mindretallsregjering, og der Oljefondet i sin helhet hadde vært satt av til forskning for å gjenopplive og sette sammen et superband bestående av samtlige originalmedlemmer fra The Sonics, The Cramps, The Music Machine, The Seeds og The Standells. I stedet har de frasagt seg all makt for heller å kunne lefle med mørke undergrunnskrefter, lete etter resepten for Det Ultimate Primalskriket og - ikke minst - finkvesse kunsten å knuse unge pikehjerter på løpende bånd. Under ROCKFEST 2010 settes nådestøtet inn.

DEATH BY UNGA BUNGA (Moss)

The Cosmic Dropouts, The Lust-O-Rama, The Kwyet Kings, The Yum Yums, The Cutbacks og plateselskapet That’s Entertainment: Moss har så avgjort betydd mer for stoltheten bak merkelappen «norsk garasjerock» enn noen annen by, og etter en merkelig stille periode er det endelig en gjeng purunge og hemningsløst talentfulle gutter som har plukket opp tråden og viser hvor skapet i garasjen skal stå. Bandnavnet er hentet fra den brillefine kultklassikeren til LA-eksentrikerene The Mummies, og innvidde vil da vite hva vi her har med å gjøre; nemlig puristisk, rotekte, sexy, fengende og sanseløst vitamininnsprøytende rock’n’roll i arven etter 13th Floor Elevators, The Yardbirds, Billy Childish, Los Saicos og salige Lux Interior, ispedd frekke årgangspoptoner fra The Troggs, The Easybeats, Berry & The Remains og 60-tallsutgaven av våre egne The Pussycats. At frontfiguren ser ut som den superslemme og utemmede stesønnen til Sky Saxon i The Seeds skal heller ikke brukes mot dem.

THE CYNICS (US)

The Cynics, altså! Herre vår garasjehatt! I de senere år har begrepet garasjerock blitt misbrukt og skjendet av både uvitende musikkjournalister og talentløse trendnisse-band som ønsker seg denne hedersbetegnelsen på sin egen musikk. Ingen nevnt – alle glemt. The Cynics er derimot selve inkarnasjonen av begrepet, og i lag med The Cramps, The Fuzztones, The Lyres og Dead Moon utgjør våre helter fra Pittsburgh selve spydspissen innen denne herlige genren. For The Cynics har absolutt alt et band skal beherske. De er dritgode til å spille, de har en helt fantastisk bra, hinsides tøff og fandenivoldsk vokalist og frontfigur, de spiller hver eneste konsert med et vanvittig intensitetsnivå som gjør at man hver gang skulle tro det var deres siste, de er morsomme, de ser tøffe ut og på toppen av det hele har de låter nok til å sette ethvert talent i pinlig forlegenhet. The Cynics er for verdens garasjerock hva Krag-Jørgensen er for skandinavisk rifleproduksjon. Så ta ladegrep, sett deg oppi ROCKFEST-kørja og la rock’n’roll-ballongen gå til værs, værs, værs!

ROCKFESTs statutter:

Hva er ROCKFEST?

ROCKFEST er IKKE en festival. Det er snarere heller en todagers antifestival. Du får stå under tak, spise ORDENTLIG mat laget av dyr som har bøtet med livet (og ikke økologisk falaffel laget av frittgående erter) og du slipper å overnatte i en sølepytt i en klissvåt sovepose mens tyskere spyr i forteltet ditt og noen dritfulle svensker iført trange Rammstein-skjorter prøver å røyke teltpluggene dine; akkompagnert av en ghettoblaster som pumper ut drithøy Europe, Håkan Hellström, Kent og andre fysaker og vederstyggeligheter.

Dette dreier seg derimot BARE om å ha det gøy i to dager til ende, hvor det absolutt eneste vi bryr oss om er å høre på herlig rock’n’roll, se på herlige rock’n’roll-band, spise god mat, møte likesinnede, drikke masse øl og hoppe opp og ned (også kalt å danse). Hele grunntanken bak ROCKFEST er nemlig BARE å more seg med noe av det morsomste som finnes i hele verden, og det er jo for svingende ikke mange ting her i livet som er mer gøyalt enn å høre på rock mens man drikker øl og euforisk klemmer og koser på likesinnede.

«Rock’n'roll is so great that everyone in the world should think it’s the greatest thing that’s happening. If they don’t, they’re turds»
- Lux Interior, The Cramps (R.I.P.)

In the name of rock,
- Egon.

Skrevet av Egon, Thursday 6. May