Blårock - høsten 2009 (foreløpig, dritstilig program. Det kommer mer!)

I høst har vi samlet opp et og annet nytt navn, men har I tillegg en solid presentasjon av mange av de artistene vi påstår hardt at har levert noen av de beste skivene og konsertene på 2000-tallet. Sånn siden vi snart er i gang med et nytt tiår med masse rock’n'roll-bråk, stilig tøys og herlig fanteri.

Rockklubben ROCK presenterer derfor med så mye stolthet at hodene våre er i ferd med å sprenges:

Blårock, torsdag 3.september: PIERCED ARROWS (US)

Pierced Arrows er rett og slett ultralegendariske Dead Moon med ny trommis og nytt navn. Ellers er alt ved det gamle og gode. Spydspissen er fortsatt det eksentriske og sagnomsuste ekteparet Fred og Toody Cole, musikken er fortsatt upolert og grovskåren rock, tekstene er fremdeles blodrennende kaskader av ektefølt entusiasme fra livets skyggesider, og selvsagt spiller de også klassikere fra Dead Moons katalog. Live er de fullstendig uovertrufne. Du finner ikke noe mer genuint, autentisk og tøffere. Konserten de hadde da de headlinet ROCKFEST 2008 var så bra at det nesten var teit. Her snakker vi kultlegender med to streker under svaret.

Blårock, søndag 6.september: THE DEMON’S CLAWS (CAN)

+ support: The Considerate Lovers

Jøje oss! Ikke før har vi såvidt fått pusten tilbake etter Pierced Arrows garantert hårreisende briljante konsert, så er vi klare for nok en godbit fra andre siden av Atlanteren. Canadiske Demon’s Claws er et band som har fått mye oppmerksomhet i klubbmiljøer på begge sider av dammen de siste par årene. De spiller fucked up blues, snerrende soul og vill garasje om en annen, og kan vel best beskrives som et The Black Lips fullstendig uten oppdragelse, utdannelse eller noen som helst slags idé om takt og tone. Men da snakker vi heldigvis bare moral, og ikke om bandets forståelse og/eller praktisering av det herlige fenomenet rock’n'roll. Forvent en alt annet enn kjedelig søndag, i betryggende god tid etter kirketiden.

Support er våre lokale og fabelaktige rock’n'roll-leverandører i brillefine The Considerate Lovers.

Blårock, onsdag 23.september: THE DEFECTORS (DK)

Support: TBA

Et eller annet utrolig klokt menneske bestemte seg åpenbart for å helle noe dypt syndefullt og livsfarlig sterkt i drikkevannet til danske musikere da vi bikket inn i et nytt millenium. The Raveonettes, Baby Woodrose, Powersolo, On Trial, The Blue Van osv. Det har formelig myldret av bra rock’n'roll-band i vårt naboland det siste tiåret, og på ei scene er det få som matcher de dritskumle 60’s-puristene i The Defectors. Anført av en to kubikkmeter diger frontfigur med flosshat, hansker og masse knokler hengende rundt knollen (og han spiller på KNIV!) er dette definitivt noe helt for seg selv. Et av de tøffeste livebandene vi har i Europa og har levert to av de suverent mest beryktede rockkonsertene i Tromsø i inneværende tiår. Holder hus på den finfine etiketten Bad Afro.

Blårock, fredag 16.oktober: COUNTRY-FEST 2009!!!
THE OTHER CHEEK (Duck Island), STEIN-TORLEIF BJELLA (Øvre Ål), MICHAEL WESTON KING (UK), HANDSOME FAMILY (US)

Iiiiiiiiiiiha! Nå var det faen meg på tide med et arrangement der vi tar det hele litt ned og vier absolutt hele aftenen til fire forskjellige artister med fellesfaktoren i at de alle fremfører lavmælt, whiskeymarinert og feiende flott folk/country. Når vi da har vårt årlige ROCKFEST fant vi ut at vi rett og slett bare måtte navngi denne kvelden etter de legendariske samleskivene med norsk country fra 70-tallet.

Litt om hver artist:

The Other Cheek: …er Erlend Jensen som til vanlig trakterer vokalen i det atskillig mer hardslående orkesteret Taliban Airways. Her er Andøyas store og begavede sønn i et helt annet modus, der han skråsikkert har tatt opp et rentefritt kredibilitetslån fra Neil Youngs 70-tallskatalog, fremført som seg hør og bør med kassegitar, munnspill og finurlige tekster.

Stein Torleif Bjella: Herregud, hvor skal man begynne? La oss være forsøksvis kortfattet: Bjella har gitt ut ei av årets beste skiver (i verden!) med «Heidersmenn». Den er også ei av tiårets beste i Norge. Han skriver tekster man må over i kremen blant litterære størrelser for å finne bra nok sammenligninger med. Og han skriver låter. Kast oss i brønnen, for noen svimlende bra låter den mannen hamler opp med. Bjella er det beste som har skjedd i norsk musikkliv siden Egil Monn Iversen stagedivet fra toppen av Tryvannstårnet under nyttårskonserten i 1962. Med seg på laget har han også en mann på ståbass, samt Selveste Kjartan Kristiansen på slide og dobro.

Michael Weston King: En ekte hedersmann. Var i sin tid frontfigur i det fjonge og flotte countrybandet The Good Sons, og er i dag en mann som formelig abonnerer på panegyriske anmeldelser i både England og USA. King har til og med spilt inn skive med ultraselveste Townes Van Zandt, og bare dét i seg selv er verdt en salutt. Med seg på scenen har han den attråverdige og anerkjente steelgitaristen Alan Cook.

Handsome Family: Tungt anerkjent duo, det fabelaktige ekteparet Brett og Rennie Sparks. Handsome Family har siden midten 90-tallet gjort seg sterkt bemerket på den alternative countryscenen og har sopet inn priser og utmerkelser for så vel sine fabelaktige skiver som sine etter hvert tungt bejublede konserter. Det er da heller ikke tilfeldig at troverdige blekker som Uncut og Mojo har lagt sin elsk på dem. Med Bretts rådype og überbarske barytonstemme og Rennies supersexy og feminine motstykke, samt et vell av knallåter, er det dermed duket for en strålende topping av kvelden. Steelgitaristen Alan Cook vil dessuten med den største glede bistå også Handsome Family.

Torsdag 22.oktober: HELLDORADO (NO)

+support Bad County Officials (Sea Vegan)

Helldorado, altså. Gud hjelpe oss, for et helt sanseløst bra rock’n'roll-band. På 2000-tallet er dette Stavanger-baserte bandet helt i det aller øverste toppsjiktet av hva dette landet har produsert, og de har gitt ut ei av årets beste skiver. Som en av landets klart klokeste personer så kronisk intelligent sa om dette bandet: «De har kanskje landets aller beste vokalist, de er teknisk sett på et nivå man sjelden ser og hører i et rockband, og de skriver låter som om de hadde doktorgrad i nettopp dét. Og så er de formidable live. Herregud, kan ikke folk skjønne at de må sjekke dem ut? For bandets del, for deres egen del og ehhh… for rockens del. Nå er det på tide at de slår gjennom. Alt annet er en skandale og skamplett på norsk kulturliv».

Hallelujah!

Og glem heller ikke våre lokale talentoverflod i bandet Bad County Officials. DÆVEN; de er bra!

Torsdag 29.oktober: TROND ANDREASSEN (fra Ricochets)
NB: UTSATT! Ny dato kunnegjøres senere!

Mens halve nasjonen er mongo og hopper opp og ned i champagnemarinert seiersrus til en Ivo Caprino-dukkeaktig og manisk skroting med fele og øyenbryn breiere enn gaffatape, er det ekstremt betryggende å vite at Kongeriket også er i besittelse av den nødvendige og kjærkomne motvektseliksiren. Navnet er rett og slett Trond Andreassen, og bak dette navnet står en av vår tids mest begavede menn; nemlig frontfiguren i akk så oppløste og sanseløst briljante Ricochets. Det tilsynelatende trauste navnet er strengt tatt bare Ricochets, der Trond backes av et nytt band. Det er fortsatt Trond som synger, og han synger fremdeles som om man genspleiset en perfekt blanding av DNA-et til Eric Burdon, Gene Pitney og Sky Saxon. Det er fortsatt Trond som skriver låtene, låter som ikke står en tomme tilbake for de største øyeblikkene til Ricochets. Og ikke minst: det dreier seg fortsatt om livets skyggesider, om håpløshet, misantropi, kølmørk livsanskuelse og absolutt alt annet enn den massive mengden med fjollete pludder vi til daglig blir forsøplet av fra hjernetomme programkonsepter der musikk bare er et stinkende bakteppe for håpefulle snørrunger med tannregulering, silikonpupper og et totalt fravær melodiforståelse og livserfaring, og hvis høyeste mål er å bli sodomert av Jan Fredrik Karlsen. Det er fantastisk kult å ha et av vårt lands største musikkgenier tilbake. Lenge leve rock! Lenge leve darkness! Lenge leve Trond Andreassen!

Og glemte vi å si at Trond leverte DEN beste konserten på hele Øyafestivalen? OK, da. Trond leverte DEN beste konserten på hele fuckings Øyafestivalen. FOR en mann!

Onsdag 9.desember: BABY WOODROSE

+ support: TBA

Baby Woodrose kom med et brak og debuten «Blows Your Mind» i 2001, og har siden slått seg opp som et band hvis evnen til å skrive dårlige låter er helt fraværende. De har nå hamret ut hele fem skiver (et coveralbum, og det femte slippes i midten av september), og har imponert oss hver eneste jævla gang. «Som om Monster Magnet skulle spille gjennom Nuggets-boksene» var noens svært treffende beskrivelser av bandet.

På ei scene er de, utrolig nok, bare enda tøffere. Orkesterets ubestridte sjef, Lorenzo Woodrose, synger helt fantastisk, han ser ut som ei blanding av Lemmy, Fred Cole og en tøff rock’n'roll-skurk i en Sopranos-episode og han er helt drøy på gitar. What’s not to like?

Baby Woodrose er det tøffeste fra Danmark siden de første dråpene til Tuborg.

Ja, de er faen meg like tøffe som Jan Mølby.

BE THERE OR BE AN ALVORLIG SURKETE SURPOMP!

Skrevet av Egon, Friday 28. August