Program for Blårock – høsten 2008

Etter en Rocktoberfest som var så tindrende gøyal at det fikk direkte fatale fysiske følger for de fleste av oss som var der, er det på tide å brette opp armene, lade ølstrupen, tøye ut rockfoten og stusse bollesveisen. Vi er nemlig ikke ferdig i år, om det var DET du trodde.
Se bare her!

Fredag 21.november:

Blårock presenterer med ballesprengte undiser av stolthet: SMOKE MOHAWK! + lokale rockehelter: VISHNU!

Ikke hørt om Smoke Mohawk, sier du? Vel, det er faktisk ikke pinlig i det hele tatt. Derimot er det tungt besynderlig om du ikke har hørt om noen av orkestrene der bandets medlemmer tidligere har gjort seg bemerket. Bandet består nemlig av følgende norske rockcelebriteter:

På stram strømvokal, i front: Thomas Felberg. Mr. Rock’n’roll-arkeolog, eksentriker og frontfigur i feiende flotte WE. Hadde uten problem blitt president i USA, vel å merke om han hadde brukt sine manipulative og karismatiske evner på politikk og båret amerikansk pass. Heldigvis er han norsk og ditto heldigvis valgte han rock som levevei, skjønt det hadde vært rasende gøyalt å se en supermakt gå gjennom en metamorfose til en psykedeliamakt. Romprogrammet hadde nok også vært passe innovativt. Men rock er tøffere. Og heldigvis tok han rett parti.

På raff strømgitar: Mr. Rolf Yngve Uggen. Mannen med den beste og villeste rock-CV’en i landet. Har spilt i brillefine og attråverdige orkestre som Lust O Rama, Kung Fu Girls, Turboneger, Astroburger, Asbury Park m.fl., men er likevel mest kjent som Mr. Raldo Useless; den tilbaketrukne riffmaskinen og den raffinerte gitarvirtuosen i salige og fantastiske Gluecifer (Kings Of Rock).

På stilig strømbass: Mr. Raymond Jensen. Raymond var selve limet og det musikalske bindeleddet i fabelaktige My Midnight Creeps. Med en oppvekst i Bjerkvik, kombinert med en proper søringaksent, er han attpåtil limet mellom Rock-Nord-Norge og Rock-Oslo, og bare det i seg selv er verdt en pris. Trakterer bassen med større kjærlighet og treffsikkerhet enn en matchfit Maradona gjør med en nyoppumpet 5-ball innenfor sekstenmeteren.

Dundrende på fortapte trommeskinn: Mr. Danny Young. Hvis du er rocktrommis og samtidig hevder at du er bedre, slår hardere og er stiligere enn Danny Young, aka Dr. Gomp, kreves det herved at du står frem. C’mon! Vi vil vite hvem du er! Hvorfor? Så vi kan gi deg knoke, kokos, buksevann og fast abonnement på å stå i gapestokk på Youngstorget hver lørdags formiddag. Sånn i rockens navn, altså. Sa vi at han var trommis i salige og fantastiske Gluecifer (Kings Of Rock)? Ikke det, nei. Da gjør vi det nå: Han var trommis i salige og fantastiske Gluecifer (Kings Of Rock). Fine mannen!

Og for ordens skyld: Smoke Mohawk spiller rock. Tøff rock. Hard rock. Stilig rock. Og finfin rock. Forvent coverlåter av band du ikke har hørt om, men som du etterpå får lyst til å eie hele diskografien til.

Til å sparke rumpene møre og varme har vi fått rock’n’roll-bistand fra våre lokale rockhelter i superbe VISHNU.

Fy faen, og Arthur Arntzen ned Tromsdalstinden på rollerblades, så gøy dette blir!!!

BE THERE OR BE DEN TEITESTE I VERDEN!!!

Fredag 28.november: THE HUNGRY HEARTS

Endelig! Det måtte jo bare komme en dag. The Hungry Hearts er nemlig det første ordentlige og rotekte tributebandet til vår store helt og musikalske mentor Bruce Springsteen, som i tillegg kommer opp av rockmiljøet i Tromsø. Medlemmene teller disse kjekke herremennene:

Vokal: Henry Johnsen (The Considerate Lovers)
Vokal: Tor Thomassen (Vishnu)
Bass: Andreas Høyer (Washington)
Trommer: Esko Pedersen (Washington)
Gitar: Harald Amundsen (Booze Bazookaz)
Gitar: Johan Grønvik (Thee Mono Sapiens)
Gitar/pedal steel/ +++ Håvard Stangnes (Washington)
Fiolin: Ole Harald «Kongen» Nordheim (Washington)
+ special guests

Dæven, dette blir gøyalt! En helaften med herlig rock, laget av en av rockens ypperste og fremført med patos og kjærlighet til hovedkilden fra en gjeng dedikerte musikere som til vanlig spiller i riktig så raffe orkestre. Mer info kommer!

Patti Scialfa på meskalinfylla med Silvio Dante, som vi supergleder oss!

Søndag 30.november: REVEREND BEAT-MAN

Her er sannsynligvis konserten i Tromsø fra 2008 det kommer til å bli snakket mest om i ettertid. Vi ER så kronisk stolte og happy med å endelig kunne tilby vårt publikum en søndagskveld med en av de villeste, mest sagnomsuste og sanseløst særegne artistene fra Europas undergrunn.

Reverend Beat-Man er synonymt med den fullstendig utemma, helseskadelig morsomme og ditto dritskumle frontfiguren i sveitsiske The Monsters. Men dette er ikke knallhard garasjerock fremført i dansebandkostymer og med to trommiser. Reverend Beat-Man er derimot et grensesprengende energisk og superunderholdende enmannsband der pastoren selv spiller alt.

Forestill deg Hasil Adkins (R.I.P.) anno 1958, skjenket helt perfekt balansert brisen på altervin, med den intellektuelle kapasiteten til Frank Zappa, humornivået til en ung John Cleese, entertaineregenskapene til Screamin’ Jay Hawkins, de manipulative sidene til Bill Hicks, ja også litt gospelinspirert garasjeblues, da.

Så for de som måtte tro på den grunnløse og patetiske løgnen om at Bjørn Eidsvåg liksom er «rockprest», inviteres de herved til syndens bule Blåock på selveste hviledagen og etter kirketid, så skal de jaggu ta deise meg få se en mann som gjør han skjeggete tjukkasen fra Vestlandet til en liten (åndelig, iallfall) tusseladd.

Ikke vær teit og gå glipp av dette. Dette kommer til å bli en kveld for undergrunnshistorien.

Jesus Kristus med masse kakkerlakker opp i rumpa, så vilt og historisk kjempemorsomt dette kommer til å bli!

Fredag 5.desember: TOMMY TOKYO AND STARVING FOR MY GRAVY

Jippi! Vi ble smått fjetret da Tommy Tokyo m/band ringte og inviterte seg selv til Blårock i desember. Og fjetring er faen meg stilig!

Tommy Tokyo And Starving For My Gravy ga i høst ut «Smear Your Smiles Back On» ei av mest oppsiktsvekkende, særegne og beste norske rockskivene på lenge. Med ei musikalsk smørje som gir et vell av fin-fine assosiasjoner (Arcade Fire, Built To Spill, David Bowie, Nick Cave, Bob Dylan, Neil Young, tidlig Pink Floyd +++) har Tommy og bandet hans skrudd sammen ei skive som allerede begynner å dufte klassiker av lang vei. Dessuten spiller Knut-Øyvind Olsen fra Ricochets i bandet, og dét er direkte superantiteit.

På Øyafestivalen i sommer leverte de dessuten en konsert av et forbløffende høyt nivå, og når man da vet hvor godt band pleier å trives på Blårocks ultraintime scene, er det bare å legge seg i hockey foran inngangsdøra jo før jo heller, for dette kommer til å bli en magisk og svært annerledes kveld.

Roky Erickson som kirke- og kulturminister, så forbanna dritartig dette kommer til å bli!

Fredag 12.desember: The comeback kids primalskriker julen inn: THEE MONO SAPIENS! (releaseparty) + special guests

Akkurat da vi skulle til å arrangere et uoffisielt gravøl for undergangen til byens eneste vaskeekte garasjerockband, får vi i stedet et primalskrik fra gravkammeret om at Thee Mono Sapiens, nei de har vel faen ikke tenkt å gi seg! De har bare tatt seg en pause på to år for å dykke enda dypere ned nuggets- og pebbles-arkivene, lese seg opp på biografier til burlesque-dansere og eksentriske massemordere, for ikke å glemme en ytterligere kvessing av frekke fuzzriff og en bourbon-dopa forsterkning og perfeksjonering av Skandinavias villeste primalskrik gjennom tidene. Mens to av medlemmene har valgt å gjøre dette nitide arbeidet i Sør-Afrika, har de resterende to finpusset formen som leiesoldater for blant annet The Leather Uppers og legendariske The Cynics. Ergo snakker vi om et comeback det formelig lukter svidde vintagedresser av.

Og som ikke dét er nok: Samme dag slipper de sin fullengderdebut med den megetsigende tittelen «Homo Habilis Rock», et album som inneholder 11 grisete og übertøffe låter som omhandler viktige grunnverdier som drikking av blod, kombinasjonen traktorkjøring og hagleskyting, anger, sinne, å brenne i Helvete og ikke minst rørende kjærlighetserklæringer til det herlige fenomenet rock’n’roll.

Primalskriket fra Hans-Wilhelm Steinfeld som får bjellene sine revet av med flisete klesklyper, for en satanisk dødsgøyal aften dette blir!

Med andre ord: Det er ingen grunn tii å deppe i OL-tåka, for de som eventuelt hadde tenkt dét.
Det blir mASSE rock, MASSE øl, MASSE gøy og MASSE ALT! Stedet er Blårock. Kodeordet er “rock”.

For husk: Det er ROCK som er herlig!

Skrevet av Egon, Friday 10. October